Etter at Rebekka ble en del av hverdagen min, så har jeg blitt smittet av Rebekkas kjærlighet for elefanter. Hun elsker elefanter, virkelig! Når ho nevnte Mary the elephant, og vi fant denne videoen.. Herregud.. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være mulig. Enda en grunn til at jeg hater sirkus! 

De lagde et SHOW hvor de hang Mary. Man henretter ikke dyr, og har ihvertfall ikke et show av det! Hvorfor hang de Mary?- Jo, fordi hun gjorde opprør. Det gjorde hun fordi hun, som alle andre ville dyr, er skapt for å være fri. Sirkus er et torturkammer for dyr. De har det vondt, for glede oss mennesker. For at vi skal ha det gøy. Spør du meg, finnes det ikke noe morsomt med sirkus med dyr.

(Vi later som at det er Mandag)
Meh, eksamen gikk rett til helvete. Var trist der og da, men jeg gidder ikke å bry meg. Jeg skal trøste meg med WoW, spyro og Skyrim. Kanskje jeg enda bestiller Zelda til Wii, fordi jeg har ikke et liv og derfor må jeg ha spill for å fylle tomrommet.. HEHEHHE..  Så jada! Pluss at vi enda er på leilighet jakt overalt i Norge. Samme gjelder jobb. Som jeg har forstått det, så skal oppfølgings- tjenesten sende CV'er for meg, eller noe sånt. Så jeg prøver å holde hode oppe. Jeg vil virkelig flytte nå, så spiller ingen rolle hvor. Så lenge vi har jobb og leilighet hvor vi kan ha Keeko. Vil helst til Lillehammer, Tromsø eller Stavanger, men det er ikke alltid det man vil, lar seg gjøre.. 

Er også syk veldig ofte. Kjenner jeg er så sliten og trøtt hele tiden. Vil bare sove, men har alltid som mange ting å gjøre. Ink spille... Og det er alltid folk her. Ikke det at det gjør noe altså! Også må vi jo styre en del med Keeko, så da har jeg ihvertfall ikke tid til å sove bort hele dagen! Lille gullet må dusjes en til to ganger i uken og børstes omtrent hver andre dag, og få masse, masse kjærlighet, så klart!

Føler meg like stygg som Keeko var på dette bildet, så skal dra å ordne meg og spise, så skal jeg spille WoW!
Så, noen som gjorde det bedre på eksamen enn jeg?

Ikke spør, for jeg vet ikke. Fikk bare lyst! 

Hva synes du?

Etter en altfor lang stund med nedturer, gråting, kutt, blod og smerte, så begynner ting å gå oppover! Jeg er mye gladere nå, jeg ler istedet for å gråte hele tiden! Jeg begynner å komme på rett kjør, og det føles så godt! Jeg vet at jeg kommer til å få mine perioder hvor jeg vil gi opp alt, men når jeg vet at denne følelsen kan komme tilbake, vet jeg igjen at jeg begynner å få det bedre. Ett skritt om gangen, det er det jeg gjør nå, og det funker kjempe bra! Alt føles så bra nå. Det er veldig lite som gjør meg trist nå, og jeg er glad! Eller, glad er ikke rette ordet engang.. Det kalles lykkelig!

ALT er flott for tiden. Verdens beste kjæreste, venner, familie og hund! Ikke engang eksamen kan få meg ned! Om jeg stryker, så gjør jeg det. I don't care! Jeg skal ha en lys framtid. Sammen med Keeko og Stig. Vi har til og med sendt en e- post ang leilighet. Eneste som mangler nå er svar på om vi får den, og jobb! Imorgen begynner vi med å skrive søknader, og bare det gjør at jeg kan se en framtid. 

Det som har gjort denne dagen bedre, er fordi jeg og Stig har klart å føre to sammen idag. They love eachother, og det gjør meg så glad! Føler meg som Kirsten giftekniv! Livet smiler bare nå! Til alle som har blitt hos meg i mine deprisjons tider, takk! Jeg elsker dere, alle sammen!

Må enda slenge inn ett bilde av turtelduene!

Vet ikke engang hvor jeg skal begynne med å forklare hvor stresset jeg er. På mandag er det eksamen, og gjett hva jeg kom opp i? Jo, mitt dårligste fag- Matte! Vurderte å drukne meg selv i vasken.. Men ja.. Siden jeg ikke går på skole med andre og har undervisning hjemme har jeg fått masse, masse hefter jeg skal jobbe med. Altså eksamen som tiende hadde ifjor. Jeg ga opp på sekund når jeg fikk vite at jeg kom opp i matte, men etter å ha snakket med andre så skal jeg ihvertfall prøve..

Som jeg nevnte så blir jeg veldig stresset, så med engang kvelden kommer så kobler jeg helt av og spiller ♥Spyro♥. Har spilt Dawn of the dragon, som er toeren av denne "triologien", som jeg har runnet. Så nå holder jeg på med den første, a new beginning. Er egentlig en veldig fin måte å få slappet av på, hvis man ser bortifra alle de gangene man bannes og vil dryle konsollen i veggen.. Så der er grunnen til at jeg er vanskelig å få tak i på alle måter! 

Hallo, det er grønne fucking oppgaver jeg kunne gjøre uten en kalkulator! Hvorfor er jeg ikke like smart nå?!

Flere som kom opp i matte?

Jeg har fire «aller viktigste personer» i livet mitt. Audhild, Stig, Rebekka og Mamma. Det er de fire jeg alltid kommer til om det er noe. Jeg mener alle bør ha minst tre viktige personer man alltid kan komme til, itilfelle man kanskje skulle krangle med den ene. Jeg hadde egentlig mange flere, men av en eller grunn har vi ikke kontakt mer. Også en grunn til å ha flere enn bare én. 

Så til det som er hoved temaet i dette innlegget. Mine aller sterkeste depresjons tider, som ikke alle takler. Jeg blir verst når det nærmer seg jul og det varer til litt over påsken, så kan det gå over. Også har vi begynelsen sommeren som kan vare til litt over skolestart. Ifjor var det ikke mange som godtok meg eller ble hos meg, men jeg hadde alltid noen jeg stolet på og som kunne ligge å snakke med meg i flere timer. Stig og Anniken var de to som virkelig kunne gjøre sånt akkurat på sommer tiden ifjor. Selvom jeg og Anniken kranglet en del da, men jeg hadde bestekompisen min som kunne trøste meg da. Samme gjald meg og mamma, først nå i 2012 kan vi ha en ordentlig samtale og jeg føler at jeg har verdens beste mamma. 

Påsken 2011- Da hadde jeg falt langt ned. Veldig langt. Jeg ble tatt ut av skolen i en mnd. På den tiden hadde jeg heldigvis Audhild. Uansett på døgnet var vi der for hverandre. Lo, gråt og kjeftet sammen! Audhild var min viktige person da. Så ble jeg bedre kjent med Anniken, og ble kjent med Stig. To andre som fort ble sterke støttespillere. Men Audhild var nummer en, og det måtte alle bare godta. Vi overnattet hos hverandre omtrent hver dag, og hvis ikke så snakket vi via MSN til klokken sju på morgenen så løp vi opp og ned til hverandre. Den jenta visste akkurat hvordan hun kunne få meg opp igjen fra mørket!

Sommeren 2011- Jeg mistet dessverre en del folk da og alt var veldig opp og ned. Det var utroskap, svikt, dolking i ryggen, jævelskap, press og så mye dritt. Jeg ga egentlig vesenet mennesket helt opp. Jeg låste ofte ytterdøren så ingen skulle komme på besøk. Jeg sov, og sov, og sov. Helst 24 timer, sto opp for å spise, dusje og snakke med Stig, så la jeg meg igjen. Jeg kranglet ofte med foreldrene mine. Enda en grunn til at jeg hatet mennesker og helst ville sove hele tiden. Jeg følte ingen form for lykke. Kanskje de gangene jeg kom meg opp og var med de få jeg hadde igjen da. Ingen tok depersjonen min seriøst da. «herregud, det er bare en fase. Du vokser det fra deg?» Hva visste vel de om hva JEG gikk igjennom, hva JEG følte og hvordan JEG så på ting? Det var noe som fikk meg til å dytte andre bort. Forståelse var umulig å få. Den sommeren var jeg veldig mye med Linda. Jeg så og si bodde hos henne. Jeg, Stig og Anniken campet der hele tiden. Det var det som fikk mer opp enn noe annet den sommeren!

Jeg sliter med akkurat det samme nå, at jeg blir ikke tatt seriøst av akkurat de jeg trenger det fra. For det jeg føler, kan ikke andre se. De kan ikke tro at det er en fase, hvis de ikke selv går i mine sko. De kan ikke si ting fra sitt perspektiv, men MITT. Ingen kan komme å si at de vet bedre om hva jeg føler og tenker, enn jeg selv.

Ingen, absolutt ingen kan dømme hvordan jeg har det, med hva de tror er rett. ENDA en grunn til å ha flere enn bare en viktig person! Skjønner noen hva jeg prøver å nå fram til? Hvis man blir dolket i ryggen, etterlatt, hva som helst, så er det godt å vite at det er allitd en eller tre andre du kan komme til å snakke med om det som sårer deg. Snakker om alle situasjon egentlig. Om man er glad og det har skjedd noe bra, så vil man alltid fortelle det til noen, sant? 

De som har lest bloggen min en stund vet at jeg er en dyreforkjemper(?). Jeg er med i dyrevernalliansen. Der betaler jeg 250 kr i året. Hadde jeg hatt mye penger, hadde jeg betalt 1000 kr i året. Noe jeg synes dere også kan gjøre. 250- 1000 kr i året er ikke så mye. På NOAH sin hjemmeside kan du også bli medlem å gi fra 50 til 350 kr i mnd.
- Nå til spririthoods! Jeg var innom isted, å la merke til at ved å kjøpe med the PRO BLUE label hjelper du med et dyr ved å bidra 10% av beløpet til dyrene. Hvis dere skjønner hva jeg mener. Jeg vet at det er ikke 110% sikkert at det stemmer, men hadde jeg hatt penger nå hadde jeg kjøpt tre spirithoods! 

Så synes jeg også dere kan bidra med å få Løken gård stengt! Det har jeg støttet i tre år, og jeg har skrevet om Løken gård flere ganger. Vet ikke om jeg har gjort det på denne bloggen enda, men jeg har ihvertfall gjort det på de andre bloggene jeg har hatt. Du kan være med i opprop mot løken går ved å klikke HER. 

Si nei til Sirkus med dyr! Jeg og Audhild har faktisk pleid å rive ned plakatene som dukker opp på sirkus tiden, siden vi begge er så sterkt imot det! Sirkus med dyr er noe jeg aldri kommer til å støtte, aldri. Akkurat som Sophie Elise, så har jeg absolutt ingen respekt for de som liker sirkus med dyr som faktisk lider for deres underholding. Ved å trykke HER kan du si nei til sikrus! «Dyretrenere bruker ofte vold og dyrenes liv består av innesperring, fastlenking og et liv blottet for all naturlig adferd. La bare de frivillige artistene være på sirkus, ikke dyr!» 

Tenk deg om det var din hund, katt, kanin, hest, hva som helst- som måtte gå igjennom de lidelsene andre dyr gjør hver dag? Tenk om det var din lille valp som fikk i seg smertefulle stoffer, sperret i et lite bur eller fikk skinnet og pelsen revet av seg? Jeg kan ikke forestille meg at min Keeko skulle vært på sirkus, vært forsøksdyr eller noe som helst form for dyremisshandling, uten at jeg skal kjenne et stikk i hjertet. Jeg vil ikke noen dyr vondt, og hvis du føler det samme som meg.. Støtt dyrene som ikke kan si ifra selv!

Ved å trykke HER kan du bestille løpesedler og plakater helt gratis, og spre budskapet om dyrs rettigheter!

Er du en dyreforkjemper?
Hva synes du om alt dette og Sirkus med dyr? 

Humøret mitt er ganske opp og ned no for tiden. Jeg er fortsatt kjempe sliten på alle måter og jeg har en del ting å tenke på. Hvis jeg kunne, hadde jeg flydd avsted til en forlatt øy. Med kun de som gjør meg glad og de som får meg til å føle meg trygg.

Den følelsen jeg alltid bærer på, er ikke noe som får deg til å føle deg bra. Uansett hva jeg gjør, blir ikke gjort godt nok. Ikke fra mitt synspunkt. Jeg vil så gjerne noe, og det blir et kjempe bra resultat, men det lar seg bare ikke skje.. Jeg føler presset på at jeg må gjøre det bra når eksamen kommer, for jeg vil virkelig flytte. Jeg er redd for at ingen av jobbsøknadene jeg skal sende inn blir gode nok til at jeg kan få meg en jobb. Jeg er så redd for at jeg ikke får flyttet i det heletatt, at jeg ikke kommer til å få en framtid.

Selvtilliten har nådd bunnen igjen. Har aldri lyst til å se meg i speilet lenger, for jeg blir så lei meg av det jeg ser. Jeg blir kvalm når jeg tenker på at min egen kjæreste sikkert kommer til å finne noen penere. Jeg har så mange katastrofe tanken for tiden, og selvom jeg virkelig prøver å skyve de vekk og tenke positivt.. Sniker de seg tilbake.. Å miste Stig er min største bekymring. En del av meg vet veldig godt at han blir hos meg uansett hva. Men depresjonen tar som oftest over.. Jeg blir så sliten av alle tankene.. 

//akrivbilde.. Har ikke noen andre bilder av meg for tiden, blir fornøyd med dem..

Har vært i Tana siden Tirsdag kveld, kom hjem isted. Derfor har det ikke blitt blogging på meg. Er kjempe glad i dere som gidder å holde statistikken min oppe når jeg ikke blogger, dere gjør hverdagen min litt lysere!

Hva synes du om det Leda snakker om og triksene hun gir?

Ja, nå er det ikke lenge til vi skal til syden! Først nå kjenner jeg at jeg gleder meg. Spesielt siden det blir første gang Stig er i syden! Har begynt å ta litt sol, og jeg har klart å få litt farge allerede. Heheh.. Det har Stig også da, for han tar også sol! Har alltid syntes han er litt jentete, selvom det er mange gutter som tar sol.. MEN COME ON, DET ER STIG! Hvem skulle trodd at han likte å ligge i en solseng? 

 Uansett, vi skal på et spa hotell. Det er det som gjør at jeg gleder meg sånn. Har aldri vært på et spatingsted..ting.. Ja, så det blir jo kjempe spennende for meg ihvertfall! Vi drar til Tromsø 15. Juni og reiser videre til Syden 16, dagen etterpå. Selvom jeg helst vil til Tromsø litt tidligere så jeg får kjøpt litt sommer klær der også. Blir et veldig kort innlegg denne gangen. Skal ut å se på at Stig og dem ordner noe til Keeko. Bloggast!

Skal du til syden i sommer?

HAHAHAHAHHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAH, IKKE KLIKK KJÆRE! ELSKER DEG!!
Er han ikke skjønn?!

 

Jeg hater sånt her, seriøst.. 

Jeg har vært veldig redd og usikker med å komme ut med at det er misstanke om at jeg har Aspergers syndrom. Hvorfor? Jo, fordi jeg bor i den bygda jeg bor i. 
Det er ikke dokumentert enda, og jeg skal på utredelse for det. Altså, på en institusjon. Det blir mest sannsynelig i sommer engang. 

"Aspergers syndrom er diagnostisk klassifisert sammen med autisme og retts syndrom som autismespekterforstyrrelser. Syndromet kjennetegnes av forstyrret sosial samhandling og kommunikasjon, som preger og begrenser den enkeltes funksjonsnivå, og der interesser og atferd følger et repetitivt, snevert mønster. Som andre psykiske utviklingsforstyrrelser begynner autismelidelser i spedbarnsalderen eller barndommen og følger en jevn utvikling. Perioder med tilfriskning eller tilbakefall forekommer ikke. Svekkelser i ulike funksjoner kommer til syne etterhvert som ulike systemer i hjernen modnes. Av de fire andre autismespektrum-lidelsene er det autisme som overlapper mest med Aspergers syndrom hva gjelder sannsynlige årsaker. Autismediagnosen krever imidlertid at kommunikasjonen er svekket og den kognitive utviklingen forsinket. Retts syndrom og Annen disintegrativ forstyrrelse i barndommen deler flere kjennetegn med autisme, men kan ha andre årsaker. Diagnosen uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse kan stilles når kriteriene for en mer spesifikk lidelse ikke er oppfylt.

Manglende evne til å vise empati overfor andre er muligvis det mest dysfunksjonelle aspektet ved Aspergers syndrom. Personer med Aspergers syndrom har problemer med grunnleggende elementer i sosial interaksjon. Den sosiale svekkelsen kan vise seg i en manglende evne til å utvikle vennskap og i liten interesse for å delta i aktiviteter sammen med andre. De mangelfulle sosiale evnene kan også vise seg i en manglende evne til å kunne "gi og ta" sosialt eller emosjonelt, og i svekket nonverbal atferd inkludert redusert blikk-kontakt, ansiktsmimikk, kroppsholdning og bevegelser.

Til forskjell fra autisme, vil mennesker med Aspergers syndrom vanligvis ikke isolere seg fra andre. De søker gjerne kontakt med andre mennesker, men på en klossete måte. Eksempelvis vil en person med Aspergers syndrom kunne delta i en fokusert, omstendelig samtale om et favorittema, der hun eller han misforstår eller ikke registrerer lytterens følelser eller reaksjoner, som for eksempel at den andre ønsker å være i fred eller har et behov for raskt å forlate situasjonen. Denne begrensede evnen til å respondere hensiktsmessig sosialt kan bli oppfattet som manglende respekt for andre menneskers følelser. Ikke alle personer med Aspergers syndrom søker kontakt med andre, og noen velger å snakke bare til mennesker de liker." 

Det er bare litt om aspergers fra wikipedia. 
Jeg har alltid vært anderledes enn de andre på skolen. På veldig mange måter. Spesielt når det kommer til det sosiale. Mamma har misstenkt dette lenge, i flere år faktisk. Jeg husker at jeg klikket når mamma fortalte meg det. Jeg, ha et syndrom? Tull. Først nå kan jeg akseptere det. Hvis jeg har det, er det noe jeg kan leve med. Jeg har lest en del om det. Om de som har det. Det er fortsatt nytt for meg. Jeg prøver enda å fordøye det. 

Jeg er fortsatt så glad for at jeg har Stig her med meg. Er vel egentlig han som fikk meg til å innse at det ikke er noe galt i å ha aspergers. Så uansett hva de finner ut i sommer, skal jeg ha hode høyt og smile! :-)

De som har lest bloggen til Stig vet hvordan rettsaken har gått og hva dommen ble. Noe ingen av oss i det heletatt likte! Så nå blir det ankesak, og som Stig sier, så er han bare 18 år, har null inntekt og har planer om å flytte til sommeren sammen med meg og Keeko. Hvordan skal han kunne oppfylle det ønsket? Det er urettferdig. En urettferdig dom, det er det han har fått nå! Jeg blir så sint, frustrert og ikke minst lei meg. Jeg hater dette. Virkelig.. 

- Stig har ikke hatt en god start på livet. Ikke i det heletatt. En voldelig stefar. Flere år med blåmerker og et psykisk helvete. Minner som sliter og river han.. Så når ting endelig ble bedre, så kom han i en forferdelig og tragisk ulykke. En ulykke som kan skje alle. Selv de beste. Og nå dette? Stig er sterk, det har han alltid vært! Men jeg hater at han fortsatt må gå igjennom så altfor mye. Han er 18 år, fyller 19 i August. Han skal begynne et bedre liv, sammen med meg. Stig fortjener kun det beste etter det helvete han har gått igjennom. Han fortjener å være lykkelig. 

Det er også en egoistisk tanke som har slått meg, og det er at jeg trenger han. Jeg ble sendt på psyken, fordi jeg falt så langt ned av å være borte fra han en helg. Hvordan skal jeg klare meg i to mnd, eller lenger? Han er min største støttespiller. Ja, jeg har andre som holder meg oppe, men Stig er en jeg trenger i hverdagen min for at jeg skal fungere. Systemet mitt stopper opp uten Stig. Jeg blir satt på pause. På den tiden jeg blir sittende alene, kommer jeg til klikke. Jeg sliter med mitt, og jeg skal utredes som Aspergers snart, noe som gjør at jeg trenger Stig enda mer! Som alle vet, så er Stig roten til min lykke. Ved å sende han i fengsel, tar de ikke bare lykken fra Stig, men meg også. 

Jeg håper og ber om at ankesaken skal gå bra! Det er det eneste jeg ønsker nå. At det skal gå bra, så vi kan starte et liv sammen.. 

Jeg kommer aldri til å la noe skje med mellom oss. For det vi har, det er noe spesielt. Noe jeg ikke helt kan sette ord på. I morgen har vi vært sammen i et halvt år (offentlig), og det skal bli flere måneder, uker, dager. Det skal bli flere år. Jeg har min aller bestevenn, i kjæresten min. En jeg kan snakke med om alt. En som elsker å se på sippete jente filmer med meg, en som gråter til Bambi. De få nettene jeg pleide å sove uten Stig, pleide jeg å skalle hode mitt i veggen eller dette ut av sengen, fordi jeg skulle holde rundt Stig. Jeg elsker tanken på at jeg er den heldige jenta som får sove med min kjære hver natt, kysse han, holde rundt han. Jeg kunne ikke ønsket meg mer. 

Jeg vet hva ekte kjærlighet er, og der er oss to. Sammen.  Alle kranglene vi har hatt, har bare gjort oss sterkere og fått oss nærmere hverandre. De gangene jeg har grått i armene på min kjære, har gjort smerten lettere å bære på, fordi han er der. Han gir meg trygghet. Han gir meg så mye kjærlighet, mer enn jeg fortjener. En gutt som Stig, skal man leite lenge etter! Jeg håper det alltid vil være «Oda og Stig». Jeg håper Stig er han jeg skal dele livet mitt med. 

Jeg er kanskje deprimert, sliten og sur hele tiden. Men når jeg har Stig ved min side, så kan jeg leve med det. Jeg klarer å fortsette. Kjempe mot livets harde, vonde og torturerende prøver. Sorgen jeg bærer på, blir så fort fylt med latter og smil rundt gutten min. Midt i en seriøs og "heartbreaking" samtale, kan han komme med noe random og gjør alt mye bedre. Som jeg sa, jeg kunne virkelig ikke ønsket meg en bedre gutt en min Stig! Jeg elsker deg nå, imorgen, neste år og foralltid! 

Ingen kan komme å si at Lucky ikke betydde mye for oss.. Åh.. Har vært en tung dag, men siden Rebekka var her så ble det lettere å gravlegge Lucky. Både for meg og Stig. Vi filmen hele greia, så jeg skal sette ræva i gir og begynne å redigere. 

Ja.. Idag er dagen vi skal begarve min lille Lucky.. Kjenner at jeg gruer meg veldig, for først når vi senker ned kassen i bakken så kommer jeg til å knekke sammen.. Har ikke noe lyst til å begrave han, for da må jeg innse at det lille monsteret virkelig er borte. Utrolig hvor mye man kan savne et dyr, det er helt sykt. Skal helt klart ha sermoni, uten tvil. For meg blir det tungt, og jeg er ganske så sikker på at Stig også kommer til å ta det tungt. Lucky var trossalt Stig sin gutt! 

Så ønsk meg lykke til da.. Kommer sikkert til å mimre over den lille tiden jeg hadde med Lucky i hele dag. En ting er sikkert, jeg kommer aldri til å tilgi oppdretterene for dette.. Aldri!

Sangen er forresten ikke av Rihanna. Orket bare ikke finne rette artisten.

Jeg er altfor snill. Tilgir alle. Nå er det slutt på det. Jeg har godtatt at jeg ikke er en man tar konatkt med, bare fordi man vil være med meg. Neida. De trenger noe. Jeg er lei av å være en dørmatte. Jeg er ikke lenger en «pushover». Jeg er så lei. Jeg blir alltid siitende med tårer fordi jeg føler meg glemt. Jeg kommer ikke til å være den snille jenta lenger. 

Nå skal jeg gjøre noe helt klart for mennesker som bruker meg som en dørmatte: Jeg er ikke rette personen å lasse dine problemer med lenger, for jeg slutter å bry meg helt. Jeg er ikke lenger en du kan komme til, når du ikke har andre å være med. Jeg kommer ikke til å gi deg ting du trenger lenger. Ikke klippe og farge håret ditt. Ikke låne bort ting eller hjelpe til med noe. For det er kun da jeg får mennesklig kontakt. 

«Jeg har mine egne problemer, det siste jeg trenger er andres problemer.» er noe som har tatt meg lang tid å innse. Noe Audhild, Mamma, Stig og Rebekka lenge har prøvd å fortelle meg. Jeg er nemlig en person som bryr meg veldig mye om andre. Nå skal jeg snu på det. Jeg har aldri sagt ifra om noen har såret meg. Aldri. Nå skal jeg det, åh gjett om. At jeg er altfor snill, har alltid vært et stort problem for meg. Jeg har latt meg bli brukt, tråkket på og latt meg bli ødelagt. Det er et skritt jeg må ta, for at jeg skal få det bedre. I must stop being so fucking nice!

Flere som er/var en pushover?

Det er nå jeg trenger å minnes på hvorfor jeg tok tatoveringen min, og hva den betyr for meg. Jeg skal overleve dette. Sammen med min kjære, skal jeg klare alt.

Er det noe som irriterer meg, så er det de som kutter seg, bare for å kutte seg. Små jenter eller de på min alder, omså eldre som skal skade seg selv fordi det er en del av den stil de har. Well guess what? DET ER IKKE EN STIL Å KUTTE SEG! De som er selvskadere gjør ikke det for å bare gjøre det eller fordi de har en spesiell stil som de mener at selvskading hører med! Selvskading er ikke noe å tulle med og leke med! Som selvskader og hyper depimert ungdom, blir jeg kjempe irritert over de som gjør sånt- Jeg blir rett og slett provosert!

Grunnen til at jeg tar opp akkurat dette, er fordi jeg har prøvd å snakke fornuft i noen som absolutt nekter å ta det til seg. Selvskading er dumt og kan bli farlig. Det er ikke noe jeg unner noen. «Jeg kutter meg fordi du og de gjør det» JAMEN HERREGUD DA?! FORDI ANDRE GJØR DET?! Jeg sier ikke at noen i det heletatt bør kutte seg/skade seg selv, men om du ikke sliter med noe som helst.. Hvorfor gjøre det da? Jeg hater å vite at jeg er et forbilde for noen, nettopp fordi sånne ting kan dukke opp. Selvom man ser opp til noen, så må man ikke gjøre akkurat det samme som de gjør. Man kan heller se på de sterke sidene av forbildet sitt, istedenfor å å legge personen i en kopimaskin å bruke deg selv som ark.  

Det finnes ikke noe mer provoserende enn de som gjør sånt, bare for å opprett holde en jævla status. Det er flere enn bare jeg som mener det og blir provosert. Jeg ANGRER på at jeg begynte med det. Jeg VET at det er kjempe dumt. Jeg vet godt hvordan konsekvenser som ligger bak! Jeg dømmer absolutt ingen som gjør dette, fordi jeg vet at det er en måte å kontrollere smerten på, som du føler innvendig. Men det jeg ikke gjør er å støtte de som ikke gjør dette av slike grunner! Noe så alvorlig skal ikke gjøres, bare fordi man vil være kul eller noe som helst annet! Synes du det er kult å ha stygge arr på kroppen? Det synes ihvertfall ikke jeg, og alikevell gjør jeg det. Fordi jeg føler at jeg trenger det for å få det BEDRE. IKKE fordi jeg synes det er kult, morsomt, fordi andre gjør det osvosv. 

Jeg prøver å snakke alle ut av selvskading, til og med meg selv. Jeg oppmuntrer ingen til selvskading, bare for å gjøre det enda klarere enn jeg allerede har gjort. For å si det sånn. Du får en status av selvskading. Du får ett stempel. Men det merket er nok noe helt annet enn du forestiller deg. Du blir utestengt, ignorert. Du blir bare halvparten av deg selv. Du lager så mye mer smerte for deg enn du forestiller deg selvskadingen skal dempe. 

Du lager bare problemer for deg selv. Problemer du fort kan unngå. Problemer jeg ikke vil utsette andre for. Derfor ber jeg dere. Ikke begynn med selvskading av noen form. Du vil angre. Omtrent alle kjenner en som skader seg selv. Ta deg tid til å lytte, høre. Spør hvorfor personen gjør det, og hvilke følger vedkommende har fått i ettertid. Spør om det er lett, som h*n forestilte seg det skulle være. Spør om h*n angrer. Jeg tørr vedde på at 70% av de du snakker med, angrer. Resterende 30% har ennå ikke innsett konsekvensene dette har, ringvirkningen de kanskje har satt i gang. Hvor mange unge de faktisk er forbilde for, som kanskje også begynner å skade seg. Hvor mange liv de kan ødelegge. Det er noe å ha til ettertanke! 

Noe som er enige med meg ang dette?

Denne er til menyen på designet. 

Jeg kan kontaktes på blogg e-posten min- Odakarianne.blogg@hotmail.com. 
Jeg svarer på alle e- poster og godtar omtrent alle mine blogglesere som vil snakke med meg. Jeg kan også kontaktes på facebook. MEN, på facebook kommer jeg ikke til å godta flere lesere. Ikke hvis jeg ikke har begynt på bli kjent med de. Derfor laget jeg e- posten så vi heller kan snakkes der.  

Hvis du vil ha design kontaker du meg på samme mailen. Designet jeg har nå har egentlig vært et gratisdesign, men omtrent alt har jeg endret på. Siden hun jeg hentet designet hos ikke vil at man skal ta vekk at det står at deisgnet er hennes, uansett hvor mye du har endret på det så velger jeg å la det være der. Men som jeg sa, jeg lager gjerne design til andre og med å se på mitt design ser du at HTML er noe jeg kan! :-)

Har laget en facebook side! Lik og del den gjerne videre! Trykk her for å komme til facebook siden.

:-)

Ignorer det sminkeløse trynet mitt.

Hva synes du? Kler jeg blondt?

«I stare at my reflection in the mirror: "Why am I doing this to myself?"
Losing my mind on a tiny error, I nearly left the real me on the shelf.
No, no, no, no, no... 

It's okay not to be okay.
Sometimes it's hard to follow your heart. Tears don't mean you're losing, everybody's bruising»

Nå som jeg faktisk har det veldig tungt og vondt, er det denne sangen som motiverer meg. Som hun sier i sangen: It's okay not to be okay. Jeg pleier å sette denne sangen på når jeg virkelig er nede. Det hjelper faktisk å høre på den. Sangen sier det jeg vil at andre skal si! Jeg er sikkert ikke den eneste som har det sånn når det kommer til musikk og sanger som treffer deg rett i hjertet, og du kan faktisk kjenne deg igjen. Musikk er som terapi. 

 Hva synes du om sangen?
Har du noen sanger som motiverer deg? 

Dette innlegget kommer til å kreve veldig, veldig mye av meg. Mer enn noe annet jeg har skrevet før, og jeg har skrevet en del personelige, tunge ting. For meg topper dette alt. Det er kanskje rart, med tanke på hva det gjelder.. Jeg gir veldig mye av meg selv på bloggen, men nå blir jeg faktisk enda mer sårbar enn jeg har vært tidligere.. Jeg kommer sikkert til å slette dette innlegget.

Jeg vet jeg virker mye gladere her på bloggen nå. Jeg klager ikke like mye. Jeg er mye mer positiv.. men det har seg sånn at i virkeligheten.. Den tøffe, vonde og tunge virkeligheten er det ikke slik i det heletatt. I skrivende sekund kjenner jeg at hjertet mitt slår fortere, jeg skjelver og jeg kjenner at tårene virkelig presser på.

De siste tre- fire nettene har gått til gråting. Jeg gråter hele natten. Det kommer av veldig mange grunner. Veldig, veldig mange. Men det som plager meg aller mest, er at jeg føler ikke at jeg er noe fin på noen måte. Selvbildet er helt borte igjen pga forandring som skjer på kroppen min. Jeg hadde endelig begynt å gå opp i vekt. Jeg fikk masse kommentarer som fikk meg så glad. På UKM var det noen som sa noe om at kroppen min hadde blitt kjempe fin. Bestevenninen min, Audhild sa også det flere ganger i løpet av den perioden. Det var så fint å høre at jeg endelig ikke var så tynn mer. For første gang kunne jeg si at jeg var fornøyd med meg selv. Jeg skulle t.o.m kjøpe klær i en- to str større enn alt jeg hadde fordi ingenting passet meg lenger. Bare det gjorde meg kjempe glad og fornøyd. Nå går jeg bare i Stig sine klær. Fordi de er stor og baggy. Da er det ikke like lett å se hvor tynn jeg er. 

Iløpet av de korte årene mine som tenåring har jeg alltid høre at jeg er altfor tynn. At det er kjempe stygt. Jeg fikk høre at jeg så yngre ut enn det jeg egentlig er, akkurat fordi jeg er så tynn. Armene mine er ekstremt, ekstremt tynne. Det kan jeg ikke gjøre med. Da jeg gikk opp i vekt, gikk fokuset vekk fra de tynne armene mine. For de blir ikke større. Det hadde jeg klart å lære, å godta. Helt til nå. Jeg har skapt en frykt etter alt av negative ting andre har sagt til og om meg ang kroppen min. Jeg skammer meg over meg selv. Jeg blir bokstavlig talt kvalm av å se meg selv og jeg vil bare brase ut i gråt. Jeg vil ikke til syden lenger.. Jeg må ikke gå i bikini, jeg vet det.. Men hva skal jeg gjøre der borte? Sitte inne å gjemme meg? Det er det eneste jeg kommer på. Jeg kommer ikke til å tørre å bli med Stig og mamma til stranden eller bassenget med mindre jeg har på meg store, baggye klær som dekker til meg..

«Hvorfor spiser du ikke mer da?» Er det sikkert noen som tenker. Vel.. Jeg prøver. Virkelig.. Men er det nå så lett om man blir kvalm av mat og har høy forbrenning? Etter influensaen jeg fikk i Februar har jeg ikke klart å spise meg mett. Jeg blir altfor kvalm og kan ikke spise så mye som jeg egentlig vil. I begynnelsen var det helt greit. Jeg var syk eller så hadde jeg nettopp vært syk. Det er helt normalt er det er sånn. 

«Ho ser ut som en tannpirker eller spiker. Man skulle trodd hun var ti ellet tolv år. Herregud, det er ekkelt.» Det er bare en liten del av hva jeg har fått høre at andre har sagt om meg. Som jeg nevnte så har sånne ting blitt sagt rett ut til meg eller til andre om meg. Jotakk. Er det ikke nok at jeg selv synes at jeg er ekkel?.. Sånne kommentarer har gjort at nå som jeg har gått kraftig ned igjen ikke kan tro på min egen kjæreste som sier at jeg er fin. Når det kommer til utseende og kropp. Jeg blir så sliten av alt dette. Det går inn på meg. Når skal andre skjønne at ting de sier, skader meg på en måte som kunne drept meg sakte men sikkert?.. Det er mange ting som gjør at jeg ikke får sove lenger fordi jeg gråter hele natten. Dette og at andre ønsker meg dø sliter mest på meg. Jeg er faktisk ikke så sterk som andre skal ha det til. Jeg vet, jeg taper på å innrømme det. Men kan noen væresåsnill å åpne øynene sine nå?.. 

Audhild, Stig, Keeko og Rebekka er det eneste jeg holder fast i. De er de eneste som gjør at jeg i det heletatt orker dette helvete. De holder fast i meg når jeg holder på å falle over kanten. Rykter, baksnakking og et altfor dårlig selvbilde har ødelagt meg så mye nå. Som dere sikkert har forstått så sover jeg veldig lite. Jeg er sliten hele tiden. Jeg kjenner det både psykisk og fysisk. Det er så ille at jeg har bestemt meg for å begynne på AD igjen.. Anti- depressiva, til de som ikke visste det.

Jeg synes jeg allerede hører andre når jeg publisert dette. Tonen de kommer til å bruke når de snakker om meg. Måten de kommer til å si ting på og hva de sier..

Om noen dager kommer disse herlighetene i postkassen! Har siklet etter de i en stund nå. Den herlige følelsen når du endelig får noe du virkelig har ønsket deg, ååh! Har bestilit noe mer, men orker ikke å begynne å  lete etter alt. Kan vel vise det fram når det har kommet! 

Har vært et par som har ønsket et liveshow her på bloggen. Jeg kan si at at jeg vurderer det. Kanskje jeg gidder å ta det ikveld, eller imorgen. Kommer helt ann på om Stig er med på det og om det er flere som vil at vi skal gjøre det. Da kan vi jo også svare på noen spørsmål vi har fått tidligere. Både om Tromsø turen min og hvordan det går med meg nå. Ellers kan man jo spørre om ting når vi har liveshow. Ja, som vi alltid har gjort. 

Til de som ville vite om hvordan jeg og Stig ble kjent med hverandre og tilslutt sammen. HER er linken til et innlegg jeg skrev om akkurat det.

Siden jeg savner lillegutten min, Lucky.. Så slenger jeg bare inn dette bildet

Håret er ikke så rødt som det ser ut på bildene. Det er helt lilla. Neste gang, er det min tur! 

Ingen husker vel innlegget jeg skrev om det å være seg selv? At usikkerheten min, hindrer meg i å se ut som jeg vil se ut? Dette innlegget krever egentlig veldig mey av meg, for jeg er egentlig vedig redd og usikker.. (I skrivende sekund sitter jeg faktisk å gråter, akkurat pga usikkerheten min og fordi jeg er redd for at jeg skal få negativ respons..)

Vel, etter at jeg ble sammen med Stig og jeg har sett han utvikle seg akkurat som han selv vil, har jeg begynt å få motet til å være meg igjen. Jeg så Rebekka utvikle seg, akkurat som Stig. Noe som også vekket noe inni meg. Jeg også en jente på Youtube. Hun er min aller største inspirasjon. På alle måter. At jeg en dag skal kunne se verden som et fint sted. At det stygge, en dag kommer til å bli vakkert. Jeg fant Leda. Mitt store forbilde. Det er kanskje teit at en som ikke vet at jeg eksisterer kan bety så mye for meg. Jeg savner å være en liten "wannabe- scene" kid. Eller noe sånt.. Jeg savner å gå i klær jeg virkelig liker, og jeg savner ihvertfall å ikke ha helt A4 hårfarge og sveis. Usikkerheten og frykten, den ligger enda der. Jeg skal ta små skritt av gangen. Jeg er enda redd for å få mer dritt slengt etter meg. Etter som at i denne bygda, er det så høyt vanskelig å bli akseptert hvis du er anderledes. Noe jeg sikkert har gjort helt klart å tydelig. Når det kommer til utseende og psykiske lidelser. 

En dag skal jeg manne meg opp til å farge håret mitt lilla. Bare vent. Jeg skal klare å fullføre den stiler jeg vil ha. Ikke bare det, men jeg skal overvinne depresjonen og angsten. Alt tar tid, men jeg skal klare det. Leda, Stig og Rebekka er på en måte min forbilder når det kommer til å tørre å skille meg ut igjen. Å faktisk være meg selv. Når det kommer til det psykiske, så er det Ronnie, Marielle og Stig som er forbildene. Hadde det ikke vært for dem, og Audhild, så vet jeg ikke om jeg hadde klart å stå på beina. Det mener jeg.. Alle trenger inspirasjon. Jeg har funnet min!

Håret hennes.. Ansiktet.. Alt. Perfection. Sommerfugl tattoveringene er noe jeg virkelig ha. Hvis dere ser på videoen når un forklarer den. Historien bak, gjør den enda finere. 

Huff, kjempe dårlig kvalitet.. Kameraet ville ikke ta ordentlige bilder av tegningen så derfor ble det iPhone bilder igjen.. Fikk ikke redigert det bedre heller.. Tegningen er ikke ferdig. Jeg er i et tegne modus, så gjør ikke alltid tegningene ferdig med engang. Nå snakker jeg om den alve- vampyren. Begynte på denne isted, er ganske sikker på at jeg begynner på noe annet før denne rekker å bli ferdig!
Men, hva synes du? 

Jeg begynner å forklare bildet over først. Som dere sikkert ser så var clipsene altfor, altfor lys for mitt hår. Og jeg nekter å bleike håret mitt mer. Derfor skulle jeg og mamma farge clipsene til min farge. Tror dere det gikk bra? Nei! De ble grå, grønn og rosa. Jeg så at de begynte å bli grå og sa ifra. Mamma fikk panikk og begynte å blande rød hårfarge sammen med det, derfor ble det rosa. 

Etter to timer med å prøve å farge de så de passer til mitt hår, ga vi opp. Så vi fant ut at jeg kunne farge clipsene mørkere eller hive på Manic Panic farger, noe jeg valgte å gjøre med engang jeg kom hjem igjen. (Til stig altså)

Som dere ser på bildet, så ble ikke alt farget.. Hadde ikke nok hårfarge, hheheh.. Ikke det at det gjør noe, siden jeg får en hel boks med lilla på mandag. Hadde ikke en halv boks igjen her så det forklarer hvorfor det ble sånn. Uansett, siden Rebekka har sånn farget hår, selger jeg de til henne. Har bestilt nye clips også. En litt mørkere farge denne gangen. Blir det ikke bra farger jeg håret mitt lilla. 

Flere som har hatt omtrent samme problemet som jeg fikk?
Tror dere at jeg blir å passe lilla?